Kristine's Reiser: Uken på trauma og fabrikken Volkswagen

Nok en praksisuke på Livingstone sykehus er over. Det har vært en interessant og mange spennende og sterke inntrykk. Denne uken har jeg vært en dag på operasjon og på trauma/akutten.

Siden Stine var syk på mandagen var jeg med Sofie på operasjon. Når vi ankom avdelingen ble vi "møtt" av noen veldig uinteresserte ansatte, de hadde ikke tid til å presentere seg selv, eller vise oss rundt. Vi ble bare bedt om å se oss rundt og velge hvor vi ville gå. Det var fire forskjellige operasjonssaler, ortopediske, generelle og nevrologiske operasjoner. Blant disse var det den nevrologiske operasjonssalen som vekket interesse. Hjernekirurgi var den første operasjonen som skulle gjennomføres. Sofie og jeg hadde heller ikke vært med på hjernekirurgi og syntes dette var utrolig interessant. Etter noen timer forberedelse av operasjonssalen kom moren inn bærende på et lite barn. Sofie og jeg så på hverandre med store øyner, hodet til den lille ungen var utrolig stort. Barnet hadde masse væske i hodet, og skulle få lagt inn et permanent dren som går fra hodet og ned i magen. Det var en veldig spennende operasjon da Sofie og jeg aldri har vært med på operasjon av barn og hjernekirurgi. Etter at operasjonen var ferdig var vi igjen etterlatt til oss selv, så vi bestemte oss for å ta pause. Denne dagen var utrolig kald og både Sofie og jeg frøs utrolig mye. Også på pauserommet var det noen som snakket om oss på Afrikansk, ikke vet jeg hva de sa, men det var veldig ubehagelig. Det var lenge til neste operasjon, og fortsatt ingen som hadde tid til å vise oss noe på avdelingen. Sofie og jeg var også veldig kalde så vi bestemte oss for å dra hjem i 12 tiden. Jeg var å handlet litt på Pick and Pay. Jeg laget meg tacopai til middag noe som var utrolig godt må jeg si! Senere på kvelden hadde vi åtte jentene møte om hva vi ville bruke de tre siste helgene vi har ledig her i Afrika. Det er helt utrolig hvor fort tiden har gått her nede! Kjenner det er litt trist å tenke på at vi har så kort tid igjen, men det er også veldig deilig å tenke på at snart skal jeg få se alle der hjemme.

Tirsdagen var planen å dra på obduksjon, det ble dessverre ikke noe av da de ikke skulle utføre dette i dag. Derfor ble alle værende på trauma, også de som egentlig skulle være på ICU på grunn av for mange studenter. Det var denne dagen vi var på likhuset. Jeg har aldri sett et ikke-levende menneske og ville derfor oppleve dette selv om det høres grusomt ut. Det var et trist kjølerom med 24 lik som møtte meg. Flere av jentene kjente igjen noen av pasientene de hadde behandlet dagen før. Det var et sterkt øyeblikk for meg og jeg tror ikke helt jeg har klart å fordøyd det ennå. Tilbake på trauma fikk vi inn tre menn som hadde blitt skutt av politiet på grunn av ran. Han første hadde åtte skuddskader, han andre med to, og han tredje med fire og en punktert lunge. Alle utførelser og prosedyrer blir utført særdeles tregt. Derfor trådde vi studenter til, og tilslutt styrte vi nesten hele avdelingen. Vi hadde innkomst, målte vitale målinger, satt veneflon og hengte opp væske. Det var veldig lærerikt og spennende. Legene og søstrene ga mye ansvar og oppgaver til oss. Politiet henvendte seg også til oss, da de ville ha rapport om hvor mange skudd, hvor skuddene var osv. Det var utrolig mange politimenn der. De var der for å beskytte oss og pasientene samtidig som pasientene også var under ”varetekt”.

Senere på dagen kom det også to menn som var knivstukket. Vi skiftet bandasje, hengte opp væske og det var en skikkelig givende og spennende dag på jobb. Klokken var plutselig ett og jeg hadde verken spist eller drukket for hele gjengen hadde ikke hatt pause ennå. Når dagen var omme va jeg helt utslitt, jeg sovnet i bilen og når jeg kom hjem var det helt stille i huset for alle slappet av. Jeg orket ikke å lage middag så derfor ble det tre knekkebrød med leverpostei.

Onsdag, en ny dag på trauma. Det første som møtte oss i dag var en ung mann som lå henslengt på en benk, han blødde kraftig fra flere åpne sår. Der hadde han lugget i over tre timer for å bli sjekket av en doktor. Ganske utrolig! Det var en søster på avdelingen som plutselig bare forsvant, så det var bare oss studenter på hele avdelingen. Vi tok ansvar, stelte sårene og bandasjerte de. Vi hengte også opp væske på grunn av blodtap. Deretter fikk vi pasienten opp i en seng. Det er utrolig hvor mye ansvar vi har her på dette sykehuset. Det er heller ingen som kontrollerer oss, men mentoren våres Mama Africa (Dawn) er tilstede og hjelper oss med noe hvis vi trenger det.

Det var en kort dag da vi skulle videre til Volkswagen for å se hvordan de lager bilene. Vi satt i et såkalt ”Volkswagen tog”, vi fikk også refleksvester og vernebriller. Her fikk vi se hele prosessen fra start til slutt av hvordan de lager en bil, og det var ganske interessant. Det var utrolig å se robotene jobbe.

Det har vært noen lærerike og spennende dager, nå har vi langfri. Vi begynner ikke på jobb igjen før på tirsdag. Skal bli godt å kunne ”slappe av” litt. Vi har planlagt noe hver dag så blir en opplevelsesrik helg. Nå skal jeg prøve å få meg litt søvn før det er avgårde på stranden i morgen.

God natt.